Til minne om Vidar Sandbeck
(1918 - 2005)

”Da jordmora kom, var je født.”
Slik begynner Vidar Sandbecks første sjølbiografiske roman, Fy skam deg. Denne vesle setningen er så typisk for sin opphavsmann som det går an å bli. Knapp og treffsikker. Munter-vemodig. Underfundig. Varm.

Nå er Vidar Sandbeck gått ut av tida. Vi kommer til å savne ham. Stemmen hans. Den særpregede skikkelsen. Det skarpe blikket. Men den suverene og enestående kunsten han etterlot seg, har vi i all framtid.

Vidar Sandbeck er en av de største multikunstnerne som har levd i Norge. Mest kjent er han som folkekjær forfatter og visekunstner. I tillegg var han en ypperlig treskjærer, og hvis han i ungdommen hadde fortsatt på sin bane som klassisk fiolinist, kunne han ha drevet det langt også der.

Han skrev sjøl både tekst og melodi til alle visene sine. Det at han var klassisk skolert, skinner gjennom i alt han gjorde. Det er en stor musikalitet både i språket og musikken. En lydhørhet. De store skogenes særegne tone.

Han var en perfeksjonist. Han filte og filte – på språk, på toner, og på figurene han skar ut. Det var ikke lite som ble kassert.

Hele livet var han en noe sky og beskjeden mann. Han presterte faktisk å ”legge opp” mens han var på topp som forfatter og visekunstner. Han sluttet å opptre. Han trakk seg tilbake. Men for dem som var så heldig å få ham på tomannshånd, var han et oppkomme. Han var svært engasjert i samfunnsforhold og hadde sterke meninger. Noe politisk parti ville han ikke være med i, men det var aldri den minste tvil om hvor han sto.

Sandbeck var en stor humorist, men det er et djupt alvor og ikke rent lite mørke i humoren. Han kjente sjela til Fattig-Norge og sviktet aldri dem som alltid må stille bakerst. Det var dem han skrev om. Deres drømmer og håp. Han gjorde det nære, hverdagslige til noe allmenngyldig. Gråslitet og klassekampen løftet han opp og gjorde det om til varm, vemodig poesi med glimt i øyet.

Han var rotfast som få. Det var på Åsta i Åmot han ville være, for han så det lokale som et helt nødvendig vekstvilkår for kunsten, og nettopp for Åmot vil Vidar Sandbeck alltid få spesiell betydning. Han etterlater seg et verk som folk kan kjenne seg igjen i, som kan få dem til å rette ryggen og stole på identiteten sin.

Men hans mangfoldige og særpregede kunst rekker så mye lenger. Den har fått fornyet appell og vil fortsette å nå et stadig større publikum.

Da døden kom, hadde han gjort alt klart: lagt fram visene, bøkene, trefigurene, komposisjonene, innspillingene for oss, alt sammen sirlig ordnet, ferdigteljet ned til minste detalj. Vi kjenner en takknemlighet det ikke er lett å finne ord for.

Vi lyser fred over Vidar Sandbecks minne.

Åse Grønlien Østmoe, leder for Sandbeckstiftelsen og
Ove Røsbak, leder for kunsterisk råd i Sandbeckstiftelsen